Svein Buvik er en erfaren leder med over 40 års erfaring i topposisjoner, og han har hatt styreverv i en rekke selskaper. Svein er lidenskapelig opptatt av å fremme utvikling for både selskaper og individer, med særlig fokus på unge talenter, og han deler gjerne sine innsikter for å hjelpe dem videre i karrieren. I 2014 fikk hans kone diagnosen frontotemporal demens.
-Jeg begynte først å merke at noe var galt tilbake i 2012. Jeg begynte å legge merke til endringer hos kona mi som jeg ikke helt forsto. Hun virket annerledes – ansiktet hennes mistet noe av livligheten, og øynene hennes ble mer livløse. Hun begynte også å glemme ting. Ubevisst brukte hun også forskjellige uheldige mestringsmekanismer for å beholde kontrollen over sitt eget liv, og hun ble mindre sosial.
Hvordan utviklet situasjonen seg videre?
-I 2013 ble situasjonen mer krevende. Jeg hadde en utfordrende situasjon på jobb, og en kollega og venn gikk bort. Alt dette gjorde situasjonen ekstra vanskelig. Julen 2013 begynte jeg å involvere våre to barn, fordi jeg hadde googlet symptomer og mistenkte at det kunne være demens. Jeg fikk hjelp av en kompis som er nevropsykolog, men han mente jeg måtte utelukke andre årsaker som svulst, depresjon og lignende før vi konkluderte med demens.
Hvordan utviklet situasjonen seg videre?
-I 2013 ble situasjonen mer krevende. Jeg hadde en utfordrende situasjon på jobb, og en kollega og venn gikk bort. Alt dette gjorde situasjonen ekstra vanskelig. Julen 2013 begynte jeg å involvere våre to barn, fordi jeg hadde googlet symptomer og mistenkte at det kunne være demens. Jeg fikk hjelp av en kompis som er nevropsykolog, men han mente jeg måtte utelukke andre årsaker som svulst, depresjon og lignende før vi konkluderte med demens.
Hvordan gikk du frem for å få en diagnose?
-Det var utfordrende å få henne til legen, men vi klarte til slutt å få en time på Volvat. Før timen ga jeg legen en bekymringsmelding. Det kom ikke noe ut av dette legebesøket bortsett fra at alle prøver var normale. Usikker på om det ble testet for demens til tross for bekymringsmeldingen min. Jeg bestilte en ny time for meg selv, men legen kunne ikke gi innspill til min kones situasjon på grunn av personvern. I februar 2014 ringte jeg demensteamet i kommunen, og de bekreftet mine mistanker. Det var en emosjonell og tøff prosess, men helt nødvendig for å skaffe Anne Mette hjelpen hun trengte.
Hvordan reagerte din kone på dette?
-Hun var motvillig til å gå til fastlegen, men vi klarte å få henne dit og etterhvert til en scan. Oppfølging med fastlegekontoret var vanskelig. Kommunikasjonen med meg stoppet litt opp på grunn av personvern, og det tok lang tid å få diagnosen i juni 2014. Det var en meget krevende periode for både henne og resten av familien. Til slutt fikk vi en time på hukommelsesklinikken i Oslo, hvor det ble bekreftet at hun hadde frontotemporal demens.
Hvordan håndterte dere hverdagen etter diagnosen?
-Det var tøft. Vi prøvde forskjellige tiltak som å få henne med på «Inn på tunet», et dagaktivitetstilbud på gård, men hun ble stresset av å være i grupper. Situasjonen forverret seg raskt. Til slutt måtte hun på sykehjem. Det var utfordrende å få henne til å gå med på det, men det ble nødvendig. Sykehjemmet var kompetent og tok godt vare på henne, selv om det var et sjokk for henne å komme dit.
Bli med på kampen mot demens!
Forskere og behandlere trenger midler til å utvikle nye medisiner og metoder for å bedre livene til mennesker med demens. Med deg på laget er vi ett steg nærmere å løse demensgåten.
Vipps til 938082
Hvordan påvirket dette deg og familien din?
-Det var ekstremt krevende. Jeg måtte jobbe hardt for å få riktig hjelp fra kommunen. Vi opplevde frustrasjoner med NAV og økonomiske utfordringer, selv om vi klarte oss. Men jeg tenker mye på andre som kanskje ikke har de samme ressursene. Vi brukte demensteamet i kommunen mye, og jeg fikk god veiledning av alderpsykiatrisk avdeling og fra andre i mitt nettverk.
Har du noen råd til andre pårørende som kan slite med de samme tingene?
-Ikke gi opp, men mest av alt: bruk demensteamet i kommunen. Det bør være lav terskel for å søke hjelp. Jeg måtte ofte gå bak ryggen på min kone for å håndtere situasjonen, som å få fjernet hennes sertifikat og sørge for at hun ikke hadde tilgang til bilen. Det var vanskelig, men nødvendig.
Hvordan har du bidratt til Leon Jarners Minnefond?
-Etter min kones død ble jeg enig med mine døtre om å gi deler av hennes livsforsikring til demensforskning. Jeg ble involvert i Leon Jarners Minnefond og ble spurt om å sitte i styret. Gjennom brukerrådet for Aldring og Helse har jeg også blant annet vært med på å gi innspill til forskningsområder og har vært involvert i e-læringsprosjekter for helsepersonell.
Hva ser du som de viktigste prioriteringene fremover?
-Den største prioriteten er å finne en kur for demens. Men i mellomtiden må vi sørge for at alle får god behandling og oppfølging. Det er også viktig å forstå hvorfor praksisen varierer så mye mellom kommunene, og sikre at det er nok ressurser tilgjengelig for både pasient og pårørende. Vi må fortsette å jobbe for bedre løsninger og støtte til dem som er berørt av demens.
Gi en gave til demensforskning
vipps til 938082
