Benedicte Sørensen Strøm er opprinnelig fra Fredrikstad. Hun tok sin
sykepleierutdanning i 1987 og skulle egentlig bli jordmor. Hun tok embedseksamen
i sykepleievitenskap ved UiO i 1997, og endte opp ved Diakonhjemmet i 2017, der
hun tok PhD i demens.

-På Diakonhjemmet opplevde jeg ofte at studentene stod i etiske utfordrende
situasjoner, især med beboere med demens. Beboene var ofte understimulerte, og
jeg ville så gjerne gjøre endringer. Etter 10 år som høgskolelektor på Diakonhjemmet
ble jeg bedt om å overta ledelsen av et sykehjem i Irland. En av utfordringene vi
hadde var å finne tilrettelagte aktiviteter for personer med langtkommen demens –
Jeg kom da over Sonas-programmet.

Hva er Sonas-programmet?

-Sonas-programmet ble utviklet av søster Mary Threadgold, en irsk ordenssøster
som i mange år hadde jobbet som logoped, som også hadde observert at eldre på
sykehjem ofte ble sittende for seg selv store deler av dagen uten noen form for
stimuli. Hun begynte å stille spørsmålet – kan vi stimulere de eldre på samme måte
som jeg har jobbet med funksjonshemmede barn? Hun utviklet programmet, og det
tok virkelig av. I dag brukes Sonas på 300 av de 600 sykehjemmene i Irland, i regi av
Engaging Dementia.

Hva gjorde du med det du lærte i Irland?

-Etter å ha vært sykehjemsleder i Irland i 7 år, bestemte jeg meg for å ta et sabbatsår
for å kunne fordype meg mer i Sonas-programmet. En venn foreslo å gjøre det som
en doktorgrad, så da søkte jeg meg inn på doktorgradsprogammet på
Diakonhjemmet i 2013, og var så heldig å få den.

Så kom Knut Engedal på plass som en veileder for doktorgradsarbeidet ditt?

-Ja, jeg var så heldig at han ble med som en av mine veiledere da jeg tok PhD. Jeg har
lært mye av Knut og han minner oss ofte om at siden det foreløpig ikke finnes en
behandling for demens, så er dette med stimuli desto viktigere.

Kan du forklare litt mer om målet med Sonas-programmet?

-Målet med Sonas-programmet er å fremme potensialet for kommunikasjonen til de
med langtkommen demens siden de ofte sliter med å kommunisere, særlig verbalt.
Det finnes flere gode tilbud til de som er tidligere i sykdomsprosessen, som f.eks
kognitiv stimuleringsterapi og demenskor, men når personen blir sykere blir det
vanskeligere å finne egnede aktivitetstilbud. Ved å systematisk stimulere de fem
sansene gjennom Sonas-programmet, kan vi blant annet vekke minner.

Kan du fortelle mer om det forskningsprosjektet ditt på Sonas-programmet?

-Forskningen ble gjennomført i Irland på seks sykehjem hvor 120 beboere ble tilfeldig
valgt til enten å være med i en Sonas gruppe, lesegruppe eller fortsette med de
vanlige aktivitene. Prosjektet gitt over seks måneder, hvor Sonas programmet ble
gjennomført to ganger i uken. Forskningen viste at de dårligste beboerne viste en
signifikant forbedret kommunikasjonsevne etter tre måneder. Jeg husker en gang
jeg kom på besøk for å hente data. Lederen ved sykehjemmet fortalte meg opprømt
om en dame på 100 år som ikke hadde åpnet øynene på et helt år. Datteren hennes
kom ofte på besøk, men moren var helt uresponsiv.

-Beboeren var med i Sonas programmet og rundt tre måneder inn i programmet
kommer datteren inn på rommet, og moren snur hodet mot henne og smiler! Det
bekreftet for datteren at moren fortsatt var til stede og at hennes besøk ikke hadde
vært forgjeves. Det var stort for både meg og henne!

-Det er vanlig å drive med Kognitiv stimuleringsterapi ved sykehjem, som er rettet
mot de som er mer friske. Sonas-programmet er derimot utviklet for de dårligere
beboere som har en lavere kognitiv kapasitet. En annen unik egenskap ved Sonas.-
programmet er at det er det eneste programmet som stimulerer alle fem sansene
samtidig. Dette innbefatter lukt, smak, berøring, lytte til musikk og dikt, samt
fokusere på øyekontakt med den enkelte. Hver persone responderer på ulike stimuli,
noe som gjør programmet svært tilpasset.

-En annen ting som ofte fungerer er lukt. I Irland, under en Sonassamling, hadde vi en
nonne som hadde vært organist. Hun responderte lite og sov mye under
Sonassamlingen, men vi bestemte oss for å ta henne inn i programmet da vi visste at
hun satt pris på fellesskapet og musikken. En av de tingene som gjøres under
programmet er å presentere lukt. Dette var like før jul og vi hadde valgt et julekrydder.
Hun satt med lukkede øyne, men da hun ble presentert luken åpnet hun plutselig
øynene og utbrøt: «Å, det er jul!» Det er et godt eksempel på hvordan stimuli kan
vekke minner.

Hvor ser du omsorg og forskning på demens gå framover?

-Jeg tror vi begynner å se mer og mer at hvert individ med demens har unike behov.
Det er ingen «one-size-fits-all» løsning. Personsentrert omsorg kommer til å bli enda
mer avgjørende, og vi kommer nok til å se mer forskning på individuell tilpasning og
forskningsbaserte aktivitetstiltak.

-Jeg mener også at vi trenger en mellomstasjon mellom hjemmet og sykehjem. I dag
er det bare de dårligste som får plass på sykehjem. Tilbud og tilrettelegging for de
som ønsker og kan bo hjemme er flott, men det er mange som bor hjemme, som
trenger mye mer hjelp enn de får i dag. Da jeg intervjuet hjemmeboende med demens
fant vi ut at flere for eksempel ikke tør å gå ut, i frykt for å ikke finne veien hjem igjen.
Andre får ikke i seg nok næring, fordi ingen minner dem på å spise etter at
hjemmesykepleien har laget mat og dratt. Et bemannet leilghetskompleks hadde
kanskje vært en idé, hvor de kunne klare seg selv så langt det går, samtidig som det
er hjelp tilgjengelig i huset hele døgnet.

Hvilket råd vil du gi til dem som jobber eller har omsorg for personer med demens?

-Mitt råd vil jo alltid være å først og fremst huske at personen er mer enn demensen.
De har fortsatt behov for å være en del av samfunnet og de har rett til å ha det bra.
Lytt til personen med demens, både verbalt og non-verbalt, og prøv å forstå hva de
prøver å uttrykke. Gjør deg kjent med vedkommendes livshistorie og prøv å se
personen bak.

-Og som jeg pleide å si til studentene da de spurte om det var noen vits i å besøke en
person som likevel kanskje ikke vil huske at du har vært der når du har gått ut av
døren – de husker med hjertet, noe som kanskje er enda viktigere. Dette er nøkkelen
til god omsorg.