Knut Engedal er en pioner innen demensforskning i Norge med over 40 års erfaring innen medisinsk forskning og praksis. Som en av de første forskerne i landet som spesialiserte seg på demens, har han vært en sentral figur i utviklingen av forskningsmiljøet og demensomsorgen i Norge. Engedal er kjent for sin pragmatiske tilnærming og sitt helhetlige syn på demensomsorg, der han vektlegger viktigheten av å forstå pasientenes livshistorie og behov for å forbedre deres livskvalitet.

-Mitt engasjement i demensforskning begynte tilbake i 1984. Jeg hadde jobbet som allmennlege, men da Forskningsrådet utlyste stipend til demensforskning, bestemte jeg meg for å bytte felt. Jeg visste lite om demens på den tiden, men jeg var nysgjerrig og ønsket å utforske noe nytt. Jeg begynte på geriatrisk avdeling på Ullevål sykehus og fikk etter hvert et stipend for å forske på demens. Det var begynnelsen på min lange reise innen demensforskning.

Du nevnte at det var få som forsket på demens på den tiden. Hvordan utviklet forskningen seg i Norge?

-Da jeg startet, var det ingen som forsket på demens i Norge. Jeg disputerte i 1990, men det tok tid, mye av arbeidet ble gjort i helger og fritid. På 90-tallet kom det etter hvert 2-3 stipendiater, og på 2000-tallet økte interessen betydelig. I 1995 fikk vi et program fra Helse- og sosialdepartementet med 7 millioner kroner for å utvikle nye tiltak innen eldrepsykiatri. Dette programmet tiltrakk seg mange interesserte fagfolk, inkludert leger, psykologer, sykepleiere og fysioterapeuter. Vi utviklet også en hukommelsespoliklinikk og la grunnlaget for mye av den videre forskningen.

Hvordan ble Leon Jarners Minnefond til, og hva var din rolle i dette?

-Cissy Schick, en venn av meg, startet minnefondet sammen med Wolfgang Plagge. Cissy var en drivkraft i dette arbeidet og hadde allerede et sterkt engasjement for demensforskning. Jeg kom inn i fondet tidlig via Cissy og bidro med min ekspertise. Sammen med andre forskere og fagfolk, har vi klart å bygge opp fondet til å bli en viktig aktør innen demensforskning.

Hva ser du som de største utfordringene innen demensforskning i dag?

-En av de største utfordringene er å finne en effektiv behandling som kan stoppe progresjonen av demens. En kur er fortsatt langt unna, men vi jobber mot å finne behandlinger som kan bremse sykdommen. Det er også viktig å fokusere på den sosiale biten – hvordan vi kan forbedre livskvaliteten for pasienter og pårørende. Det handler om å forstå atferden til demenspasienter og finne måter å gjøre livet deres bedre på, selv om vi ennå ikke kan kurere sykdommen helt.

Kan du fortelle oss litt om din filosofi rundt demensforskning?

-Min filosofi er at all forskning skal føre til konkrete resultater som kan forbedre undervisning, tiltak og behandling ute i samfunnet. Jeg mener vi må være pragmatiske og fokusere på det som virkelig kan hjelpe pasienter og pårørende. Det handler om å forstå hvem pasientene er, deres livshistorie og hvordan vi best kan støtte dem. Jeg er motstander av å kun bruke medisiner for å dempe symptomer; vi må også bruke psykologi og forstå de underliggende årsakene til atferd.

Hva ser du som de mest spennende områdene innen demensforskning i Norge?

-Vi har hatt mye fokus på utfordrende atferd og atferdsavvik hos personer med demens. Vi prøver å forstå atferd hos språkberøvede personer med demens gjennom personsentrert omsorg. Vi har utviklet modeller for å lære opp personell til å forstå og håndtere disse atferdene. Dette arbeidet har vist stor forskjell på depresjon, utagerende atferd og sinne hos pasienter.

-Det er viktig at vi ikke gir opp det holistiske synet på mennesker, selv om vi håper på en biologisk behandling. Selv om vi ikke kan kurere demens, må vi kunne gjøre tiltak som forbedrer livet til pasientene. Vi må fortsette å bruke ressursene vi har til å holde hjernen aktiv og engasjere pasientene i meningsfulle aktiviteter. Det handler om å beholde verdigheten og livskvaliteten deres så lenge som mulig.