Leon Jarner – visjonæren

Med sin fargerike personlighet og brede faglige bakgrunn ble Leon Jarner en av etterkrigstidens mest markante jurister og impresario-skikkelser. I en periode der norsk kulturliv stort sett var preget av nasjonale og lokale trender, var han en av de første til å forstå betydningen av internasjonale stimuli og impulser. Han satte i gang en rekke kulturprosjekter som nå i ettertid har vist seg å være både djerve og riktige, men som ikke alltid ble forstått da han begynte med dem.

Han huskes og minnes med stor kjærlighet av en mengde norske og utenlandske artister og musikere – blant annet for sitt tvers igjennom menneskelige engasjement for kvalitet. Han så ofte kombinasjoner og muligheter der vi ikke så dem, for eksempel ved å føre sammen enkeltmusikere som han skjønte kunne få betydning for hverandre. Han fikk også i gang viktige konsertserier og etablerte nye arenaer for musikk som alle ble viktige scener for møtet mellom nasjonal og internasjonal toppkompetanse.

Hans uredde satsing på kultur som verktøy for å bryte ned ideologiske og politiske stengsler ble etter hvert et varemerke for hele hans virksomhet som impresario, og han tok innimellom store sjanser ved å handle på tvers av den til en hver tid herskende folkemeningen.

Midt under den Kalde Krigen fikk Jarner i gang kontakt med både sovjetiske og eksil-russiske toppmusikere, og fikk dem til Norge som konsertgivere. Han etablerte dermed en forståelse for at musikk ikke i første rekke handler om politisk system men om kulturell integritet. Mange av de største musikerne fra det opposisjonelle østeuropeiske miljøet ble både hyppige gjester og personlige venner av Jarner, og han sørget for å etablere kontakt mellom dem og norske kolleger også. Nettopp ved å vise totalitære regimer som det sovjetiske at også deres opposisjonelle landsmenn var interessante for den vestlige kulturscene oppnådde han å bli tatt seriøst av sovjetiske kulturmyndigheter – litt av en bragd i de dager!

Men fremfor alt er det Leon Jarners personlige varme og omsorg vi som jobbet i hans musikerstall aldri glemmer – en omsorg han også viste sin familie hele livet. Da hans søster Betty begynte å vise tegn på demens, tro han til i kjent stil der også. Etter hans egen død var det derfor naturlig at hans engasjement for saken ble videreført gjennom dannelsen av et forskningsfond med fokus på nettopp demenssykdommer. Fondets initiativtaker og første ildsjel ble hans andre søster – Cissy – som førte arbeidet med glød og iver så lenge hun levde.

Budskapet om Leon Jarners bortgang ble i sin tid møtt med sorg i store deler av det etablerte musikkliv i Europa, Asia og USA, og avstedkom flere spontane minnekonserter og andre kulturarrangementer. Det er derfor naturlig at startkapitalen i forskningsfondet ble dannet av overskuddet fra minnekonserter – slik ble det også mulig å vise ettertiden sammenhengen mellom Jarners musiske og menneskelige sider.

Wolfgang Plagge